LNTs forskningsfond støtter forskning på trening hos nyretransplanterte

Fem prosjekter mottar midler ved tildelingen i 2023.

23.10.2023

Fondet for forskning om nyresykdommer og organtransplantasjon – LNTs eget forskningsfond – mottok fem søknader om midler i 2023. Totalt blir det bevilget 210 000 kroner, fordelt på følgende prosjekter. 

Testing av effekt av fysisk treningsintervensjon hos nyretransplanterte

Hovedsøker: Professor og seniorforsker Marit Helen Andersen, Oslo universitetssykehus, Rikshospitalet, Avdeling for transplantasjon

Tildelt: 60 000

Bakgrunn

Erfaring og tilgjengelig forskningslitteratur støtter antakelsen om at pasienter som gjennomgår nyretransplantasjon kan ha signifikant positiv nytte av fysisk trening. Imidlertid er ikke langtidseffekt av et systematisk fysisk treningsopplegg for nyretransplanterte testet ut i robuste langtidsstudier, verken i Norge eller internasjonalt. Studien skal undersøke effekten av systematisk fysisk trening på skrøpelighet og fysisk funksjon et og tre år etter nyretransplantasjon for pasienter som før transplantasjonen har nedsatt selvrapportert fysisk funksjon. Intervensjonen er utviklet i det nyremedisinske miljøet ved Rikshospitalet. Feasibility-testing (gjennomførbarhet av studieopplegget) ble utført våren 2023.

Hensikt

Å teste effekt av en nyutviklet fysisk treningsintervensjon utviklet for pasienter som er nyretransplantert.

Metode

Studien er designet som en åpen randomisert kontrollert studie der intervensjonsgruppen (N = 100) får veiledning i å gjennomføre et 12 ukers hjemmebasert fysisk treningsprogram som starter i uke 7 etter nyretransplantasjon. Kontrollgruppen (N = 100) får på vanlig måte tilbud om trening med fysioterapeut under oppholdet på Rikshospitalet, men ingen videre oppfølging når det gjelder fysisk aktivitet etter det.

Oppfølging av pasienter med IgA-nefropati: Hvordan går det med pasientene på lang sikt?

Hovedsøker: Mariell Rivedal, medisinstudent ved Universitetet i Bergen. Veiledet av Thomas Knoop, PhD/førsteamanuensis ved UiB og seksjonsoverlege ved nyreavdelingen på Haukeland universitetssjukehus.  

Tildelt: 40 000

Bakgrunn

IgA-nefropati er en vanlig nyresykdom, og den vanligste årsaken til nyresykdom i endestadiet hos unge mennesker. Så mange som 15-40 prosent trenger nyreerstattende behandling i løpet av sykdomsforløpet. Tidligere trodde man at de fleste pasientene som hadde mild sykdom ved diagnostisering, ikke ville oppleve en sterk forverring i nyrefunksjonen senere. Dermed ble mange i nyremiljøet overrasket da Thomas Knoop med flere i 2017 viste at blant pasienter med antatt godartet IgA-nefropati, utviklet nesten 20 prosent progressiv sykdom etter median 22 års oppfølgingstid. Halvparten av disse pasientene manglet regelmessig oppfølging hos nyrelege, trolig fordi man trodde at disse pasientene ikke ville oppleve en sterk forverring av nyrefunksjonen. Denne studien viste viktigheten av gode oppfølgingsstudier for å kartlegge spesielle undergrupper med denne heterogene sykdommen. 

Mål

Hovedfokuset med prosjektet er å undersøke hvordan det går med dem som får diagnosen IgA-nefropati på lang sikt, slik at vi får mer kunnskap om prognose av sykdommen og hvilke faktorer som kan påvirke forløpet. Forskerne ønsker også å kartlegge oppfølgingen av disse pasientene, både hos fastlege og nyrelege. Det de er særlig er interesserte i, er å lage grafer over utviklingen av nyrefunksjon, slik at vi får se hvor fort denne faller hos ulike pasientgrupper.

Målgruppe
Pasienter som fikk diagnosen IgA-nefropati i perioden 1988-2015.

Metode

Aktuelle pasienter med IgA-nefropati, som ble diagnostisert i perioden 1988-2015, er allerede identifisert ved hjelp av Norsk nyreregister. I Norsk nyreregister finner vi også informasjon om pasientene på diagnosetidspunktet. Oppfølgingsdata vil innhentes fra pasientjournaler dersom pasientene følges opp av nefrolog. Vi ønsker blant annet å vurdere utviklingen av nyrefunksjonen over tid, slik at vi kan se om enkelte pasienter har et annerledes forløp enn flertallet. Dermed vil vi undersøke hvilke faktorer som kan ha påvirket sykdomsforløpet. I tillegg ønsker vi å sende spørreskjema til pasientene, slik at vi kan hente inn informasjon om oppfølgingen av pasienten og hvordan de har opplevd denne.

Diagnostikk, behandling og langtidseffekter av nyoppstått diabetes etter nyretransplantasjon

Hovedsøker: Espen Nordheim, nyrelege PhD, Nyremedisinsk avdeling, Oslo universitetssykehus, Ullevål

Tildelt: 40 000

Bakgrunn:

Inntil 20 prosent av alle nyretransplanterte utvikler diabetes etter operasjonen. Vi kaller denne tilstanden posttransplantasjonsdiabetes, forkorta PTDM.

Det er velkjent at PTDM er assosiert med en rekke ugunstige langtidseffekter for pasientene, inkludert redusert levetid og økt forekomst av hjerte- og karsykdommer. Vi vet at hjerte- og karsykdommer er overrepresentert hos nyresyke, og at slike sykdommer reduserer livslengde hos de transplanterte og hvor lenge nyretransplantatet fungerer.

Ved diabetes mellitus type 2 hos ikke-transplanterte, er det vist at noen grupper av medisiner har gunstige effekter utover å fungere blodsukkersenkende. For eksempel er SGLT 2- hemmere assosiert med økt overlevelse og redusert hjerte-/karrisiko. Hvorvidt tilsvarende effekter er gjeldende for nyretransplanterte med diabetes er ikke kjent. Det er videre ukjent om alle som får diagnosen PTDM, blir tilbudt anbefalt behandling. Dette er momenter vår pågående studie vil undersøke nærmere.

Studieplan

Denne studien undersøker norske nyretransplanterte pasienter fra 2010 og framover og har fokus på forekomst og behandling av PTDM. Studien vurderer dette opp mot langtidsforekomst av død, tap av transplantat og forekomst av hjerte- og karsykdommer, med mer. I studien blir data fra Norsk nyreregister koblet med data fra Norsk reseptregister.

Kardiovaskulær remodellering hos levende nyredonorer med redusert glomerulær filtrasjonsrate (CENS-studien)

Hovedsøker: Yasmin Reyes, lege og stipendiat, Oslo universitetssykehus. Ullevål sykehus, Nyremedisinsk avdeling

Tildelt: 40 000

Bakgrunn

Kronisk nyresykdom forekommer hos 10 prosent av befolkningen, og hos dem med langtkommen kronisk nyresykdom er hjerte- og karsykdom en hyppig dødsårsak. Sammenhengen mellom hjerte- og karsykdom og langtkommen kronisk nyresykdom er veldokumentert i litteraturen. Studier har også vist at det å ha redusert nyrefunksjon i seg selv gir økt risiko for hjerte- og karsykdom. Man vet dog ikke hva som er årsaken til denne sammenhengen. Samtidig er lite kjent hos pasienter med lett redusert nyrefunksjon, som sannsynligvis også har en noe økt risiko. Nyredonorer ender opp med en lett redusert nyrefunksjon etter nyredonasjon, og det er lite dokumentasjon på deres langtidsrisiko for hjerte- og karsykdom. Nyredonorer representerer en unik gruppe for å undersøke dette, da de er nøye screenet for hjerte- og karsykdom og risikofaktorer for dette før operasjon.

Mål

I CENS-studien har vi som mål å undersøke endringer i hjerte- og karsystemet etter nyredonasjon. På den måten ønsker vi å forstå om, og eventuelt hvordan, nyredonasjon og lett redusert nyrefunksjon kan lede til økt risiko for hjerte- og karsykdom.

Ved å forstå sykdomsmekanismene som bidrar til utviklingen av hjerte- og karsykdom hos personer med redusert nyrefunksjon, vil man forhåpentlig kunne identifisere risikoreduserende tiltak og medikamenter for pasienter med lettere redusert nyrefunksjon av ulike årsaker. Studien vil forhåpentlig også bidra til at nyredonorer får bedre og mer korrekt informasjon om potensielle følger av å gi bort en nyre, og om mulig bidra til å finne risikoreduserende tiltak for nyredonorer.

Metode

Prosjektet gjennomføres ved Oslo universitetssykehus og startet i 2019. Det er inkludert 56 nyredonorer og 53 kontrollpersoner. Deltakerne undersøkes blant annet med blodprøver, ultralyd og MR av hjertet og karsystemet, samt bentetthetsmåling. Dette gjøres hos alle studiedeltakere før operasjon, etter to og et halvt, fem og ti år. Midlene fra forskningsfondet vil gå til å dekke utgifter til MR-undersøkelser.

Trombocyttmediert tromboinflammasjon ved ekstrakorporeal sirkulasjon

LNTs forsøk på forklaring: Blodplateaktivert betennelsesreaksjon ved dialyse og ECMO

Hovedsøker: Fredrik Ellefsrud, PhD-student og konstituert overlege på nyreavdelingen ved Nordlandssykehuset Bodø og tilknyttet dyrelaboratoriet ANILAB ved Nord universitet.

Tildelt: 30 000

Bakgrunn

Ekstrakorporeal sirkulasjon i form av dialyse og ECMO er livreddende for kritisk syke pasienter, men er forbundet med høy mortalitet og morbiditet. Dette skyldes både alvorlig underliggende sykdom og komplikasjoner knyttet til den ekstrakorporeale kretsen. Idet pasientens blod møter den kroppsfremmede overflaten i dialysekretsen, startes en tromboinflammatorisk kaskade med aktivering av flere av kroppens forsvarsmekanismer. Dette er hovedsakelig blodplater, koagulasjon, leukocytter, komplementsystemet og det FXII-avhengige kontaktsystemet. Dette har flere ugunstige effekter for pasienten. Blant annet har det blitt påvist assosiasjon mellom flere markører for tromboinflammasjon hos dialysepasienter og økt kardiovaskulær risiko. Trombocytopeni, som markør på blodplateaktivering, er assosiert med økt antall sekundære infeksjoner hos intensivpasienter som mottar CVVHDF (kontinuerlig venovenøs hemodiafiltrasjon). 

Trombocytten, som tidligere har vært oppfattet som en enkel initiator av primær hemostase, har det siste tiår blitt økende anerkjent som en viktig mediator av inflammasjon, og sentralt i dette står P2Y12-reseptoren. Via denne bidrar trombocytten til inflammasjon blant annet ved utskillelse av inflammatoriske cytokiner, aktivering av komplement og utrykk av nøytrofile ekstracellulære feller (NETs).

Mål

Vår hovedhypotese er at hemming av blodplateaktivering med P2Y12-reseptorantagonist Kangrelor vil redusere tromboinflammasjon forbundet med ekstrakorporeal sirkulasjon, henholdsvis dialyse, ECMO og kombinert dialyse og ECMO. Dette vil kunne bidra til å gjennomføre dialysebehandling og annen ekstrakorporeal sirkulasjon med mindre komplikasjoner.

Metode

Arbeidet baseres på stordyrforsøk (gris) og in vitro-forsøk med humant blodig dialysefiltre. Dialysefiltre inkuberes i humant blod med og uten hemmer. I stordyrforsøkene gjennomføres 8 timers behandling med kontinuerlig dialyse, ECMO eller kombinasjon av disse, med og uten hemmer.

Vi har gjennomført initielle ECMO- og CVVHDF-piloter som har etablert metoden og viser ervervet platedysfunksjon og komplementaktivering ved begge modaliteter. Vi har også gjort in vitro-forsøk for å verifisere effekten av Kangrelor i griseblod, da dette ikke har vært publisert før. Midlene fra forskningsfondet vil dekke utgifter til intervensjonsmedikament (Kangrelor) til 8 intervensjonsforsøk med kontinuerlig dialyse.