Kronisk nyresykdom

Generelt om kronisk nyresykdom

Kronisk nyresykdom (KNS) er en sykdom der funksjonen av nyrene er påvirket slik at disse ikke lenger kan utføre jobben sin optimalt. KNS er en tilstand der funksjonen av nyrene er nedsatt eller det er strukturelle tegn på nyreskade og hvor denne tilstanden har vart i mer enn tre måneder. KNS rammer stadig flere og i USA, Asia og Europa rapporteres det at rundt 10 %* av befolkningen er kronisk nyresyke og tallene i Norge er antatt å være tilsvarende**.

Dette gjør KNS til en folkesykdom, men KNS er i langt mindre grad kjent enn for eksempel diabetes mellitus type 2. Et viktig satsningsområde nasjonalt er derfor å øke kunnskapen og bevisstheten om KNS i allmennheten og hos primærhelsetjenesten, for eksempel fastleger.

Årsak

I Norge utvikler de fleste KNS som følge av vaskulære problemer eller høyt blodtrykk (30 %). Andre vanlige årsaker er diabetisk relatert nyresykdom (diabetes nefropati, 17 %), betennelse i glomerulifiltrene (glomerulonefritt, 16 %) og polycystisk nyresykdom (også kalt cystenyrer, 13 %)***. Risikofaktorene for KNS er i stor grad overlappende med risikofaktorene for diabetes og høyt blodtrykk og inkluderer blant annet alder, overvekt og røyking.

Utvikling av kronisk nyresykdom

KNS deles inn i fem hovedstadier etter hvor stor reduksjonen i nyrefunksjon er. Nyrefunksjonen beskrives ved hjelp av glomerulus filtrasjonshastighet (GFR). GFR er et mål som sier hvor stort volum urin som filtreres gjennom nyrene per minutt. Hos nyrefriske mennesker ligger GFR normalt på 90 ml/min/1,73m2. Fra stadie 1 til stadie 5 reduseres GFR markant.

Etter hvert som nyresykdommen utvikles vil nefrologene starte utredning av alternativer for den nyresyke: transplantasjon eller igangsettelse av dialyse med eventuell transplantasjon etter hvert.

Komplikasjoner

Etter hvert som KNS utvikler seg øker også risikoen for komplikasjoner for eksempel som følge av høyt blodtrykk og endringer i mineralsammensetningen i blodet.

Referanser:
* Chronic kidney disease as a global public health problem: Approaches and initiatives - a position statement from Kidney Disease Improving Global Outcomes. Levey et. al. Kidney International (2007) 72, 247-59
** Handlingsplan for forebygging og behandling av kronisk nyresykdom (2011-2015). Helsedirektoratet (2011).
*** Annual report 2012. The Norwegian Renal Registry (http://www.nephro.no/registry.html)

Følgeproblemer ved kronisk nyresykdom

Vanligvis gir kronisk nyresykdom få eller ingen symptomer før nyrefunksjonen er betydelig redusert. Symptomene er vanligvis vage og ingen er spesielle for personer med nyresykdom.

Innholdet under er utarbeidet av overlege Lasse G. Gøransson, Stavanger Universitetssykehus.

Symptomene kan vise seg som blant annet tretthet, kløe, urolige bein. Etter hvert kan det også bli tung pust, hevelser i kroppen som følge av væskeopphopning, og i verste fall en betennelsestilstand i hjerteposen som kalles uremisk pericarditt. Høyt blodtrykk kan være en årsak til nyresykdom, men også et resultat av kronisk nyresykdom.

Hjerte- og karsykdom

Personer med kronisk nyresykdom har en økt risiko for utvikling av hjerte-/karsykdom som for eksempel hjerteinfarkt, hjertesvikt, hjerneslag og tette blodårer. Kjente risikofaktorer som arv, røyking, høyt kolesterol og høyt blodtrykk kan alene ikke forklare dette. Selv om det fortsatt er mye man ikke vet når det gjelder den tette sammenhengen mellom hjerte- og nyresykdom, har en de siste årene snakket om den "kardio-renale akse" (hjerte-nyreakse), det vil si at svært mange med nyresykdom også har hjertesykdom og omvendt.

Selv ved lett redusert nyrefunksjon og/eller økt eggehviteutskillelse (albuminuri) i urinen øker risikoen for hjerte-/karsykdom uten at personen av den grunn kan kjenne noe til sin nyresykdom. Det skyldes med all sannsynlighet flere forhold, hvorav forstyrrelser i kroppens kalsium- og fosfatomsetning ser ut til å være en viktig årsak.

Forstyrrelse i hormonproduksjonen i biskjoldbruskkjertelen

Ved redusert nyrefunksjon vil biskjoldbruskkjertlene øke produksjonen og frigjøringen av parathyroideahormon (PTH). Det medfører at fosfatkonsentrasjonen i blodet kan holdes normal ved at fosfatutskillelsen i urinen øker. Det betyr også at det frigjøres mer kalsium og fosfat fra skjelettet og at opptaket av kalsium og fosfat fra tarmen øker. Denne reguleringsmekanismen er gunstig til å begynne med, men høyt nivå av fosfat og PTH i blodet er koblet til økt sykelighet og dødelighet av hjerte-/karsykdommer.

Nyrene er også helt sentrale for dannelsen av aktivt vitamin D. De fleste av oss får det meste av vitamin D tilført via sollys, og noe gjennom kost og vitamin D-tilskudd. For at vitamin D skal kunne virke, må vitamin D aktiveres i nyrene til det vi kaller aktivt vitamin D. Aktivt vitamin D virker på vitamin D-reseptorer som finnes mange steder i kroppen. Aktivt vitamin D virker blant annet i tarmen ved å øke opptaket av kalsium og fosfat fra matvarer. Konsentrasjonen av aktivt vitamin D i blodet vil falle ved kronisk nyresvikt.

Skjelett

Det er et svært komplisert samspill mellom biskjoldbruskkjertlene, skjelettet og nyrene, men resultatet ved ubehandlet langtkommet nyresvikt er høyt fosfatinnhold i blodet, lavt kalsiumnivå, økt PTH og lavt nivå av aktivt vitamin D. Resultatet av dette er at mindre kalsiumfosfat bygges inn i skjelettet, men i stedet avleires i blodåreveggene og i bløtdeler. Blodkarene og hjerteklaffene kan bli forkalket. I tillegg kan det bli dannet mer bindevev i selve hjertemuskelen.

Forstyrrelser i biskjoldbruskkjertelens hormonproduksjon fører til endringer i skjelettet, og det er blant annet økt risiko for brudd hos pasienter med alvorlig redusert nyrefunksjon. Det er svært mye forskning som foregår i dette feltet, og det oppdages stadig nye stoffer i blod og urin som på sikt vil endre mulighetene for behandling.

Hva kan gjøres?

Det er i mange tilfeller vanskelig å normalisere omsetningen av kalsium og fosfat ved redusert nyrefunksjon. Fosfatfattig kost bidrar til at fosfatnivåene kan reduseres, men i praksis er kostreduksjon lite brukt. Vanligvis vil det benyttes medikamentell behandling for å gjenopprette normalnivå av kalsium, fosfat og PTH. Hvilke medikamenter eller kombinasjon av medikamenter som velges, vil avhenge av situasjonen til den enkelte pasient. Har du spørsmål knyttet til dette, ta kontakt med behandlende lege.