Nyretransplanterte Birgitte ble vaksinert mot covid-19

LNTBUs styremedlem ble vaksinert i hjembyen London.

26.01.2021

De edle dråpene er signert Pfizer/BioNTech – og ble satt ved lunsjtider fredag 22. januar, i Birgittes nåværende hjemby, London. Trønderen kan melde om grei form i kjølvannet av vaksinasjonen.

— Den samme dagen jeg tok vaksinen, var jeg seriøst full av energi. Det kan jeg ganske sikkert si IKKE var en bivirkning av vaksinen, men fordi jeg var skikkelig lykkelig for å være ferdig med dose en av to. De som gav meg vaksinen sa at jeg kunne forvente hodepine, og at det var trygt å ta paracet. Så på kvelden, da jeg kjente et veldig bittelite stikk i hodet, tok jeg like gjerne en paracet før jeg la meg, forteller Birgitte.

— Mildere bivirkninger enn influensavaksinen

Har du kjent på noen bivirkninger i dagene etter vaksinasjonen?

— Dagen etter vaksinasjonen kjente jeg meg grei, og litt mindre overlykkelig enn dagen før. Tanten min, som er sykepleier, hadde fortalt at bivirkningene gjerne kom dagen etter, men jeg følte meg helt fin. På kvelden hadde jeg litt vondt i beina og musklene, sånn vondt du får når du har influensa, så jeg tok paracet igjen før jeg la meg.

— Egentlig kom det som en overraskelse at jeg ikke skulle merke noe, for jeg pleier å bli slått ut av den årlige influensavaksinen. Men for meg var denne vaksinen mye mildere i bivirkninger enn influensavaksinen pleier å være, fastslår Birgitte, og forteller at neste dose skal settes om ca. 12 uker.

Sikker på at vaksinen er trygg

Var du sikker på at du ønsket å ta vaksinen?

— Jeg husker at jeg i starten var veldig opptatt av å finne ut om det var levende eller død vaksine de skulle bruke. For å være helt ærlig, så aner jeg ikke egentlig hva forskjellen er på død og levende vaksine, bare at vi transplanterte i hovedsak skal unngå levende. Jeg vet bare at immunologi er kjempevanskelig og at jeg ikke har noen utdanning i det. Jeg har derimot litt peiling på hvordan forskning foregår, siden jeg driver med det selv, innen sosiologi. Så mot vinteren, når vaksinene begynte å se ut som en realitet, var mange bekymret for at vaksinen hadde blitt utviklet for raskt, og at den derfor ikke var trygg. Det så jeg aldri på som et problem. For det første, hvis jeg hadde fått hele verdens forskningsmidler til å drive med «forskningen» min (akkurat nå er jeg arbeidsledig, da), så hadde sikkert jeg også løst alle sosiologiske problemer i verden på noen måneder. Tenk hvor kult det hadde vært!

— Det var for øvrig noen perioder jeg var litt usikker om vaksinen var trygg for oss transplanterte og immunsuppresive, at det kanskje var bedre om andre ikke-funksjonshemmede heller tok den for å beskytte oss. Men så fikk jeg et brev fra National Health Service, der det sto at den ikke bare var trygg for transplanterte, men at jeg var prioritert i vaksinekøen. Da føltes vaksinen temmelig trygg igjen, sier Birgitte.

Nærmere en slutt på pandemien

Birgitte har ikke gått ut av leiligheten sin på noen uker. London har vært hardest rammet i England, og tallene om smitte i nærområdet hennes har gjort henne redd for å få korona. Også etter at den første av to vaksinedoser er satt. Hun mener det er viktig at LNTs pasientgrupper blir vaksinert, men har forståelse for at noen bærer på en usikkerhet knyttet til vaksinen.

— Jeg forstår at man er usikre og redde. Alt som har skjedd det siste året har vært usikkert og skummelt. Det at vi har vaksinen nå, gjør at vi er litt nærmere en slutt på pandemien. Men jeg tror ikke jeg var alene om å kjenne på en eksistensiell engstelse da vi fikk høre at selv med vaksinen må vi nok forvente at også 2021 kommer til å bli et pandemiår, og at vi kanskje kan begynne å se folk igjen som vanlig til våren eller sommeren, sier hun.

Birgitte har ikke sett familien sin på ett år, og satt i utgangspunktet med et håp om at hun kunne se dem omtrent i disse tider. Men å reise til Norge og lese krim på hytta, det kan hun ikke nå.

— Jeg vil si dette: Koronaviruset dreper. Det dreper og har drept mange. Det er ikke noe vi kan diskutere lengre, om hvorvidt korona bare er like dødelig som sesonginfluensa. Og de som dør er ikke bare skrøpelige folk som hadde dødd av noe annet uansett. De er oss, sier hun.

Trekker paralleller til usikkerheten rundt dialyse og transplantasjon

Når Birgitte tenker på usikkerhet, tenker hun på da hun fikk beskjed om at hun måtte i dialyse og samtidig forberede seg på en nyretransplantasjon. Hun trodde at dialyse var lik død og transplantasjon betød livet. Men det viste seg at man blir raskt vant til dialyse, og at transplantasjon ikke nødvendigvis betyr et nytt liv eller starten på en problemfri hverdag.

— For meg var transplantasjon heller en overgang inn i en ny hverdag med usikkerhet. Så jeg spør meg selv: Om jeg visste mens jeg var i dialyse at jeg etter transplantasjonen kom til å få sepsisinfeksjoner, fatigue, smerter i kroppen, tarmplager, mageproblemer og en endeløs rekke av kroppslige fester, ville jeg sagt nei til transplantasjonen og heller blitt i dialyse resten av livet?

Svaret er selvfølgelig nei. Det hadde jeg ikke. Og det tror jeg ikke mange i LNT heller hadde. Risikoen for transplantasjon utveier risikoen for å være i dialyse. Og du velger den med minst risiko, fordi du ønsker å leve lenger. Vi skal alle dø, men det hadde vært fint om vi fikk bestemme selv hvor lenge vi ønsker å leve, sier Birgitte.