Da jeg ble transplantert, skammet jeg meg over å kjenne på tristhet

Av Kjersti Andra Storhaug
Publisert i forbindelse med Verdensdagen for psykisk helse 10. oktober

Organer fra en ukjent engel

For et par måneder siden var jeg så utrolig heldig at jeg fikk to nye organer: Nyre og bukspyttkjertel fra en ukjent engel. Etter å ha vært to år i dialyse, tre dager i uken, på venteliste snart seks måneder og hatt diabetes type 1 i 28 år – kom plutselig telefonen. Hele livet ble snudd 365 grader over natta, bokstavelig talt.

Organene har det fint. Takk Gud for det! Og fysisk går det fremover. Men det som ikke henger med, er hodet og det psykiske. Den overgangen trodde jeg at jeg hadde forberedt meg til, men det hadde jeg virkelig ikke. Det har virkelig endret meg og tankene mine om meg selv, totalt.

Skammer meg 

Jeg har skammet meg over å dele dette med noen, fordi jeg føler man er nødt til kun å kjenne på glede og lykke. Og det er liksom ikke rom for andre, motstridende følelser enn det. Men det jeg lurte på, er om det er flere som har blitt transplantert som kjenner på tristhet, angst og lettere depressive symptomer? At du blir mer innesluttet og trekker deg bort fra sosiale sammenhenger? For jeg er der – akkurat nå.

Da jeg delte min erfaring på en Facebook-gruppe, fikk jeg bekreftet at jeg på langt nær er alene om å kjenne på disse følelsene. Det er helt normalt å kjenne på et bredt spekter av følelser, også negative.

Jeg vil bare påpeke igjen: jeg er EVIG takknemlig for organene jeg fikk. 

Ønsker økt fokus på psykisk helse 

Men jeg har et genuint ønske om at den psykiske siden etter en transplantasjon får økt oppmerksomhet. Den går liksom under radaren, og det man fokuserer på er hovedsakelig det fysiske, ved å være frisk nok til å ta imot organer, men allikevel syk nok til å trenge organer. Det er klart at et såpass stort inngrep, uavhengig av om det er ett eller flere organer, gjør noe med den psykiske helsen til mange transplanterte etterpå. Kanskje spesielt for noen hvor sykdommen i stor grad har vært personens «identitet» fra man var liten.

Derfor håper jeg at dette er noe som vil få større fokus på de neste årene. Vi vet jo veldig godt hva underkommunikasjon og tabubelagte temaer gjør med mennesker. Det kan ende i forverret psykisk helse, avstøtning av organer og i verste fall selvmord og død. Takknemligheten over nye organer er stor, men det tar ikke bort den psykiske siden, ved at livet har endret seg så totalt på bare noen timer.

Men jeg håper og tror at det psykiske vil bli bedre bare jeg gir det tid, gir rom for det, og tør å snakke om det.