LNT 40 år: Per Hallstein er vårt lengstvarende medlem

Nordmøringen meldte seg inn høsten 1980 – allerede før landsforeningen ble stiftet.

07.04.2021

Det gikk gjetord om en forening da Per Hallstein satt i dialysen på Rikshospitalet høsten 1980. Nyrene hadde sviktet, og blodtrykket var så høyt at blodkarene i øynene hadde sprengt. Det var nærliggende å tro at det dreide seg om en øyesykdom, og Per Hallstein tok turen til øyelegen. Det viste seg imidlertid at det var nyresvikten som var kimen til helseproblemene. Etter en ukes innleggelse på Bærum sykehus, ventet dialysebehandling på Rikshospitalet. Der fikk han høre at det var transplantasjon på gang.

«Han der blir ikke gammel»

— Det var første gangen jeg hørte uttrykket «transplantasjon». Jeg visste ikke hva det var for noe. Moren min hadde et søskenbarn som jobbet i helsevesenet, som sa til mor at «han der blir ikke gammel». Men det viderefortalte mor først til meg på et senere tidspunkt, humrer Per Hallstein.

Hun skulle sett ham nå, over 40 år senere – fortsatt med den samme nyren. Per Hallstein fikk nyre fra et familiemedlem, og har hatt helt fine prøver hele veien. Han var tilbake i jobb tre måneder etter transplantasjonen og har nesten aldri vært syk. Det må ha vært en supernyre, skryter Stavik. 

Ble overtalt til å bli medlem

Per Hallstein minnes at han ble overtalt til å melde seg inn i LNT den høsten, enda foreningen fortsatt ikke hadde stablet seg på beina og kommet seg inn i Brønnøysundregistrene. Det var mye snakk om foreningen da han satt i dialysen. Ettersom hele situasjonen var ny for ham, virket det som en god idé å ta del i fellesskapet.

— Jeg var nok ikke så vanskelig å overtale. Jeg så poenget med å ha en sånn forening og det virket fornuftig å bli med. Det var ikke bare jeg som ikke visste så mye om sykdommen på den tiden, det samme gjaldt myndighetene. En av grunnene til at jeg ble med, var at jeg ville være med på å gi opplysninger om transplanterte og dialysepasienter til myndighetene, forteller Per Hallstein.

Det hele startet i 1979

- da ble ideen om å opprette en forening for pasienter med nyresvikt unnfanget. Siden har både lever- og bukspyttkjerteltransplanterte blitt ønsket hjertelig velkommen - så vel som pårørende. 

Den vordende ”mor” var Svein Haugan, opprinnelig fra Vuku i Nord-Trøndelag, men bosatt i Steinkjer. 3 ganger i uka måtte Svein kjøre de tretten milene fra Steinkjer til Regionsykehuset i Trondheim (RiT) for å få dialysebehandling, og etter en lang og slitsom dag i stolen måtte han kjøre samme veg tilbake. For på den tiden var det ikke noe tilbud om dialyse i Nord-Trøndelag, noe Svein syntes var uhørt. Han opplevde også et stort informasjonsbehov, både til seg selv og til samfunnet om sykdommen og behandlingen.

I dialysestolen fikk Svein god tid til å tenke på ting han mente var urettvist og å fundere på hvordan problemene burde kunne løses. Han skjønte fort at han ikke kunne greie å løse alle problemene på egen hånd, men hvis flere pasienter med samme sykdom kunne samle seg til felles innsats, kunne det kanskje gå. 

LNTs første Landsstyre: (f.v.) fung. formann Bjarne Remel, kasserer Marit Bolsø, sekretær Svein Haugan, fung. nestformann Ragnar Skjøld, fung. styremedlem John Kjøl, vararepresentant Sigrun Haukland

Fant verdi i fellesskapet
Nettopp fellesskapet i foreningen ble viktig for Per Hallstein. Han takket ja til å bli med i Oslo og Akershus fylkeslags aller første styresammensetning tilbake på 1980-tallet. Nordmøringen flyttet til Oslo for å studere «teknikeren» i 1976, og vendte ikke nesen hjemover mot Nordmøre før det hadde gått 30 år. I Oslo deltok han på det første likepersonskurset som ble arrangert i LNT-regi, og var i løpet av en tolvårsperiode innom mange verv i fylkesstyret.

— Det var noen frafall innimellom, så jeg måtte trå til i de fleste verv. I utgangspunktet var jeg ordinært styremedlem, men jeg satt også som nestleder og leder i perioder. Det ble en liten snei innom kasserer også, men jeg prøvde å holde meg unna, da jeg ikke er så sterk på økonomi, ler nordmøringen.  

Hvordan har LNT endret seg oppigjennom, i dine øyne?

— Det er stor forskjell på profesjonaliteten. Man famla litt i blinde de første årene, vil jeg tro. Vi i Oslo og Akershus hadde ikke så mye greie på organisasjonsarbeid, så det var bare å prøve seg fram. Etter hvert gikk vi på organisasjonskurs og fikk litt mer innblikk. Jeg trivdes godt i miljøet. Det var ikke så lett å få folk til å ta styreverv. Men siden det var så mange flotte mennesker i styret, var det ikke så vanskelig å si ja for min del, sier han.

Fysisk aktivitet er alfa og omega

Etter over 40 år som transplantert, er Per Hallstein tydelig på at fysisk aktivitet har vært nøkkelen for å holde seg i bra slag. Foruten det, har han bare forsøkt å leve som normalt. I likhet med andre som har gått ei stund på immundempende medikamenter, kjenner han at det har tæret på kroppen. Men selv om muskelstyrken er noe svekket, går han fortsatt mye på tur.

— Det viktigste er å bevege seg. Jeg har gått ukevis i fjellet, men det trenger ikke være så ekstremt, altså. Fysisk aktivitet er alfa og omega. Det trenger ikke være vanskeligere enn det. Det er viktig å bevege seg for å bremse den langsomme utviklingen i muskelsvinnet.

Hvordan kjennes det å være det lengstvarende medlemmet i LNTs medlemsregister, da?

— Det tenker jeg ikke så mye på. Jeg har vært heldig som har hatt en bra match med nyren. Jeg påtar meg nok ikke noen flere verv nå – jeg føler at jeg har gjort en liten jobb. Man må nyte pensjonisttilværelsen også, smiler han.