Levertransplantasjon har reddet Charlottes (27) liv to ganger

19. april er det Verdens leverdag.

19.04.2021

Hør hele historien til Charlotte i siste episode av LNTs podkast "Transplantert eller nyresyk?" nederst i saken!

— Nå har det skjedd to ganger at noen har sagt ja til organdonasjon. Det er helt uvirkelig. At noen klarer det i sin egen store sorg – å tenke at dette organet kan gå videre slik at noen andre får livet sitt tilbake. Det er en evig takknemlighet som man aldri kan få uttrykt nok. Det er den største gaven man kan få. Det er ingenting i hele verden som kan toppe det, sier Charlotte.

Familien forberedt på verste utfall

Den første gangen hun ble transplantert, var hun bare ni år. Familien hennes fikk klar beskjed om at det ikke var sikkert at hun skulle overleve. Hun ble satt øverst på transplantasjonslisten i Skandinavia, noe som betyr at den første tilgjengelige donorleveren i Skandinavia skulle gå til henne. Fikk hun ikke ny lever innen noen dager, kom hun ikke til å overleve.

I den siste episoden av LNTs podkast snakker vi om hvordan livet brått kan snu og hvordan sykdom kan påvirke et barns oppvekst. Vi snakker om organdonasjon, utseendepress og viktigheten av å ha familie og venner rundt seg. 

Charlotte og lillesøsteren, Cathrine, etter transplantasjonen i 2003. 

Skummelt å skille seg ut

Charlotte forteller at hun synes det var skummelt at hun så annerledes ut enn andre barn. I mange år slet hun med tanker om at hun ikke ville skille seg ut. Hun likte ikke at folk skulle kikke på henne. Det var tøft i mange år.

— Det er ikke så lenge siden jeg følte at jeg kunne gi litt slipp på det og heller prøve å tenke at det er en grunn til at jeg har de merkene på kroppen. Hvis jeg hadde fått tilbudet om hva jeg ville velge – et arr på magen eller ikke å være her, da tar jeg det arret på magen, for å si det sånn, sier Charlotte.

Støtte fra familie og venner

Allerede som niåring fikk Charlotte brutalt erfare hvordan livet brått kan snu. Fra å leve et vanlig barneliv, ble det plutselig helt nye forutsetninger i livet. Charlotte skryter av en familie som alltid har vært der, samt en stor vennekrets.

— Jeg har hele tiden hatt folk rundt som virkelig har troa. Jeg tror aldri jeg hadde klart det her uten dem, fordi det var de som holdt meg gående hele veien. Det er noe som har satt seg dypt i meg, sier Charlotte.

Redd for å havne i samme situasjon på ny

27-åringens største frykt har i alle år vært tanken på å måtte gå igjennom en ny transplantasjon. Våren 2020 skulle det vise seg å bli en realitet. En dag Charlotte var hos bestevenninnen Rebecca, knakk hun helt sammen. Hun kjente seg så svak.

Rebecca og Charlotte. 

— Jeg sa at «Rebecca, jeg kommer til å dø, jeg kommer aldri til å komme meg igjennom det her. Men hun var så rolig og bare kikket på meg. Så sa hun «Charlotte, hvis det er noen som klarer dette, er det jo deg. Kroppen din er kjempetøff og sterk. Alt dette skal gå fint».

Venninnens ord satt dype spor i Charlotte. Hun kommer aldri til å glemme det.

— Jeg vet ikke hva som skjedde. Jeg ble nesten rolig i kroppen selv og omstilte hodet mitt veldig. Det her skal bare gå fint. Det er jo ikke snakk om noe annet, minnes hun.

Har planer om å studere

Og fint gikk det. Våren 2021 kjenner Charlotte seg i god form. Planen er å komme i gang med studier til høsten. Etter mange år med sykdomsplager, har hun tilegnet seg mange erfaringer innen helsevesenet. Det har gjort at hun vil jobbe med noe innen helse og omsorg.

 
Til venstre: Charlotte ei uke etter transplantasjonen i 2020. Til høyre: Rikshospitalet, 17 år senere: Charlotte og Cathrine gjenskaper bildet fra 2003. 

— Den omsorgen jeg har fått når jeg har vært i de mest sårbare situasjonene, har fanget meg veldig. Det er noe jeg virkelig kan tenke meg å jobbe med selv. Det er noe med den tryggheten man får og den forskjellen man gjør for et annet menneske. Alle i helsevesenet har gjort en ekstremt stor forskjell for min del, skryter Charlotte.