Gå til innholdet

— Det var vesentlig at vi hadde snakket om det

Anne Stine og Niels. Foto: privat

Hvordan oppleves det å ta stilling til organdonasjon når man selv brått har havnet i en dyp, personlig krise?

27.05.2022

Av Jon Anker Lisberg Sarpebakken, redaktør og kommunikasjonsansvarlig i LNT

Livet smiler for Anne Stine og Niels. Ekteparet er ute på sykkeltur en praktfull sommerdag i Oslo. Sammen med to av sønnene er de på vei til middag hos den mellomste sønnen. Etter en dag som sykkelturister i egen by, sykler de bortover Frognerstranda.

Plutselig får Niels øye på en liten fiskebåt. Niels har alltid vært lidenskapelig opptatt av båter. Ei uke tidligere solgte han fiskeskøyta som hadde fulgt ham i 40 år, med en tåre i øyekroken. Båtens motor, en sekstenhesters, ensylindret rappmotor, var gåen. Det var ikke mer å hente.

«Se, da», sier han ivrig, og vil at Anne Stine og sønnene skal være mer begeistret enn kun ved å kaste et lite blikk på båten.  

Mens Niels snur seg beundrende etter båten, vrir styret seg – før det hekter seg i sønnens sykkel. Niels stuper over styret og faller ned i asfalten. Farten er lav, og det er ikke noe ved situasjonen som tilsier alvor. Det viser seg imidlertid raskt at ting ikke er som de skal.

Ambulansen kommer

Foruten et kutt over nesen, samt et par skrubbsår i ansiktet, ser det ut til å gå tålelig bra med ham. Likevel blir de enige om å tilkalle ambulanse, da kuttet over nesa blør nokså kraftig. Situasjonen tilspisser seg når beina til Niels svikter under ham, etter at de har hjulpet ham på beina. Forbipasserende stanser for å hjelpe til. Noen rekker ut et håndkle som de bruker til å tørke blodet med.

Desperasjonen tar til i takt med at blodet ikke lar seg stoppe. Flere forbipasserende stopper opp for å bistå. En av dem roper plutselig at Niels har sluttet å puste. Den ene sønnen ringer nødnummeret på ny, for å få understreket at situasjonen er svært alvorlig. 

Selv om ambulansebilen kommer nokså kvikt, oppleves det som en evighet. Etter å ha gjennomført ulike tester, skjønner helsepersonellet fort at det her er snakk om liv og død. Ambulansen stormer med fulle sirener til Ullevål sykehus, mens familien ligger på hjul i en ulende politibil.

Akutteamet setter kreftene i sving, mens en sykepleier kommer ut til familien og forteller hva de tenker å gjøre: Undersøkelser, røntgen og muligens operasjon.

Ikke lenge etter kommer det en lege inn til dem. Anne Stine skjønner raskt at han har tunge nyheter. En arterie innenfor skallen, men utenfor hjernehinnen, har røket. Dette har gitt en kraftig blødning, og all tilførsel til hjernen har stanset opp.

Livet står ikke til å redde.

Møttes på 20-årsjubileum

Om lag 24 år tidligere møttes de to for første gang, på 20-årsjubileet til Rotaract, ungdomsorganisasjonen til Rotary. Anne Stine, den gangen en ung, singel jusstudent, havnet til bords med den betydelig eldre Niels. Hun minnes en usedvanlig galant bordkavaler, som attpåtil viste seg å være svært morsom.

— Jeg lo så mye at jeg var redd for at kjolen jeg har arvet av min fars kusine, sydd på 30-tallet, skulle rakne i sømmene, husker Anne Stine.

Sammen danset de polonese og et par andre «pliktdanser». Hun så lite til ham resten av festen, før han rett før han skulle hjem kom bort og spurte om hvor han kunne treffe en så vakker kvinne igjen.

— Du kan finne navnet mitt i matrikkelen, sa jeg til ham, mimrer Anne Stine, før hun forklarer LNTs skribent at en matrikkel er en slags oversikt over organisasjonens medlemmer.

Allerede den påfølgende uken møtes de igjen, onsdag klokken 18:00 ved Nationaltheatret – med hver sin sykkel. Det skulle vise seg å bli starten på et lykkelig samliv, som varte til den skjebnesvangre sommerdagen 24 år senere. 


Foto: privat. 

Hadde snakket om organdonasjon

Aldersforskjellen gjorde det naturlig for dem å snakke om sannsynligheten for at Anne Stine en gang kom til å bli alene. Derfor hadde paret snakket om døden. Om organdonasjon. Niels hadde alltid gitt blod, og var en giver. Det at paret hadde snakket om dette på forhånd, gjorde at det ikke kom brått på den dagen det plutselig ble en aktuell problemstilling.

— Det var vesentlig at vi hadde snakket om det tidligere. Derfor var det ikke så vanskelig å snakke om det på sykehuset. Det var det Niels ville ha ønsket, og da føltes det riktig, sier hun.

Anne Stine minnes at hun hadde en underlig fornemmelse av at helsepersonellet på Ullevål gikk litt rundt grøten, mens de lurte på når de skulle våge å spørre om organdonasjon. Samtidig var hun usikker på om Niels faktisk kunne være donor, på grunn av alderen på 69 år.

Tid til å fordøye

Selv om hun visste hva Niels sitt ønske om organdonasjon var, mener hun at det var avgjørende at helsepersonellet hadde en ydmyk, respektfull tilnærming til tematikken. Noe av det viktigste er rikelig med tid, for å kunne venne seg til tanken om at noen som sto en nær har gått bort. Tid til å ta stilling til valget. Måten det formidles på kan være utslagsgivende.

— Hvis de hadde oppført seg på en upassende måte, kunne jeg nesten gått på akkord med Niels sitt ønske. Det er ille, for det dreier seg ikke om dem, bedyrer Anne Stine.

Familien opplevde stor empati på sykehuset, både fra akuttlege, anestesilege og sykepleiere. De fikk rom og tid til å tenke og snakke sammen.

— Jeg husker spesielt en sykepleier som sa «det at dere gir vil ikke lette sorgen. Men det vil bidra til at andre slipper å gå gjennom det dere må igjennom». Det ga mening for meg. Det var en viktig måte å se det på, synes hun.

Hva hvis en i familien ikke ville gi?

Hun forteller at det var essensielt at alle sønnene var der, og at alle skulle kjenne på om det var riktig for dem. Det var de klare på, alle sammen.  

Hva hvis én i den nærmeste familie ville si nei?

— Det hadde vært et vanskelig dilemma. Hvordan skulle man håndtert det? Det hadde vært galt om Niels hadde vært donor hvis han ikke hadde ønsket det. Det hadde også vært veldig galt om han ikke hadde blitt det hvis han hadde ønsket det. Det måtte vært samtaleemnet oss imellom også. Har vi lov til å nekte Niels det han ønsket? Det hadde gitt en utrolig dårlig samvittighet. Jeg tror jeg ville kjent på skyld, reflekterer Anne Stine.

Sorgen fortsatt like sterk

Anne Stine erkjenner at selv om hun kjente på at det å gi var en god ting, lettet det ikke sorgen av den grunn.

— Jeg kjente ikke på noe glede ved å gi. Det gjorde ikke sorgen lettere. Men jeg kjente at det var riktig. Det å gjøre ting riktig, gjør at det blir bedre gripetak i sorgen, på en måte.

Har du kjent på noe behov for å vite noe om de som fikk organer?

— Det er et ganske interessant spørsmål. Ofte er jeg veldig interessert i å vite alle detaljer. Men akkurat det ville jeg ikke vite noe om. De livene som leves har ikke noe med Niels eller meg å gjøre. Det er verdige liv et annet sted. Det å kjenne bånd til dem skaper skurr, på et vis, vedgår hun, før hun påpeker at hun gjerne ville vite om transplantasjonene var vellykket. Derfor kjentes det godt når hun ble fortalt at åtte organer ble brukt for å redde fem personer.

Foredrag for helsepersonell

Selv har hun stor forståelse for at helsepersonell synes det kan være vanskelig å ta opp organdonasjon med pårørende. Hvilken inngang skal de ha til samtalen? Selv holder hun foredrag for helsepersonell en gang i året. Det startet hun med allerede første året etter at Niels døde.

— Jeg tror det er viktig å tilrettelegge for at helsepersonell i kontrollerte former kan øve på å snakke om det. Kanskje skal de være flere som setter seg ned med de pårørende, tror hun.

Anne Stine har stor tillit til og respekt for det norske helsevesenet, og stoler fullt og helt på dem. Det er viktig når et tema som organdonasjon kommer opp. Ikke alle land har det sånn.

— Det var veldig viktig med en visshet om at han faktisk var død. Jeg var ikke i nærheten av å ha en mistanke om at de ville bruke organene hans for å redde noen som var yngre, på bekostning av ham, sier hun.

Fortsetter å redde liv

Hun håper at hun ved å fortelle sin historie kan bidra til at flere våger å si ja til organdonasjon.

— Jeg opplever at Niels er nær meg når jeg kan snakke om dette. At hans genuine vilje til å være en giver fortsetter. Dermed kan flere våge å si ja. Når flere våger å si ja, er det en konsekvens av at Niels sa ja. Da føler jeg på et vis at han fortsetter å redde liv. Det synes jeg er fint. Det føles utrolig godt. Jeg er så stolt av Niels, sier hun.

LNT

Telefon: 23 05 45 50 E-post: post@lnt.no Besøksadresse: Borgenveien 66, 0373 OSLO Kontonr.: 8230 06 01398 Vipps 125073