Burde oppfølging av psykisk helse bli en del av standardoppfølgningen rundt transplantasjon?

Mange ønsker økt fokus på psykisk helse i forbindelse med transplantasjon.

10.10.2022

Av Jon Anker Lisberg Sarpebakken, redaktør og kommunikasjonsansvarlig i LNT

— Jeg tror det er vanskelig for mange å innrømme at man sliter psykisk etter transplantasjon, og at mange føler at man ikke har «lov» til å ha det vondt, siden man har vært så heldig å få et organ. Men det er ingen motsetning mellom å være takknemlig for at man får leve, og samtidig kjenne at prosessen sannelig har vært tøff, medgir Torun Bjørgo.

28-åringen ble hjertetransplantert som 18-åring – og ønsker å slå et slag for at oppfølging av psykisk helse skal bli en del av standardoppfølgingen rundt transplantasjon.

Høsten 2021 delte hun sine synspunkter om psykisk helse for anestesi- og intensivpersonell som jobber på donorsiden. I etterkant fikk hun spørsmål om hun synes tilbud om psykisk oppfølging burde bli en del av standardoppfølgingen i forbindelse med organtransplantasjon. Burde man få tilbud om henvisning på noen timer hos psykolog på samme måte som fysioterapeut, ernæringsfysiolog og sosionom?

Så absolutt, lød svaret fra Bjørgo, som selv går profesjonsstudiet i psykologi ved NTNU i Trondheim.

Stor respons

Senere samme dag skrev hun et innlegg om dette i en Facebook-gruppe, der majoriteten av medlemmene er transplantert:

«Jeg tenker at ventetid og transplantasjon er så krevende at hvem som helst hadde hatt godt av litt hjelp til å bearbeide det etterpå, men det er kanskje ikke alle som føler et behov for det?»

Det strømmet på med kommentarer under Toruns Facebook-innlegg. Nærmest samtlige var enige i at psykisk helse i større grad bør komme på radaren i forbindelse med transplantasjon.

Dette mønsteret kan også finne støtte i LNTs spørreundersøkelse i forbindelse med Verdens nyredag i 2021. Der fremgikk det at 63 prosent av de nyretransplanterte ønsket mer fokus på psykisk helse i tiden etter transplantasjon.

Ventetiden kan være utfordrende 

For Bjørgo var det spesielt krevende å måtte leve i usikkerheten, uten å vite om det kom til å komme et hjerte i tide. Hun måtte både forholde seg til muligheten for å få et nytt organ og dermed et nytt liv med en framtid, og samtidig muligheten for at hun kom til å dø mens hun ventet.

— For meg var også vondt å vite at jeg faktisk gikk og ventet på en tragedie, at et annet menneske skulle dø. Selv om jeg visste godt hvordan transplantasjonsprosessen foregår og at dette mennesket uansett var død, husker jeg at jeg opplevde dårlig samvittighet for å håpe at det kom til å komme et hjerte til meg, vedgår Bjørgo.

Hjertetransplanterte Torun Bjørgo ønsker mer fokus på psykisk helse i forbindelse med transplantasjon.  Foto: privat

Individuell oppfølging

Det som skaper psykiske utfordringer for noen, kan være helt uproblematisk for andre. Hvordan den psykiske helsen blir påvirket av en transplantasjon, henger sammen med hvilke forutsetninger man har i sitt eget liv.

Anne ble nyretransplantert for ni år siden. Hun kjenner seg igjen i den sammensatte følelsen av takknemlighet på den ene siden, og erkjennelsen av at livet fortsatt kan by på utfordringer på den andre siden. Implementering av psykisk oppfølging trenger ikke å kreve så mye ressurser, tror hun. Alle burde få tilbud om en time med psykolog i forkant av transplantasjonen, og mulighet til å møte den samme personen i etterkant.

— I en samtale med psykolog i forkant bør man ta opp noen av temaene som gjelder akkurat deg. Hvordan er livssituasjonen din? Hva har du gått igjennom tidligere? Hva tenker du på knyttet til organdonasjon og livet etterpå? Det kan kartlegge mulige utfordringer for hver enkelt. Det kan gjøre at man finner ressurser blant familie og venner eller ulike fagpersoner i forkant, og som kan komme inn ved behov i etterkant, sier Anne.

Samtale med psykolog behøver ikke være et tilbud som er forbeholdt dem som sliter tungt psykisk. Det er naturlig å kjenne på et spekter av negative og positive følelser knyttet til organdonasjon og transplantasjon.

— Den følelsesmessige biten vil være der, men noen skyver den bort, eller orker ikke fordi en er for syk. Jeg tror at det er lurt og helsefrembringende å få litt hjelp med dette før og etter transplantasjon, sier Anne.  

Riktig «format»

Levertransplanterte Marit Olsen påpeker at ventetiden og et langvarig sykdomsbilde utgjør en påkjenning for kroppen, men at det også kan være traumatisk om man blir akutt syk. Hun mener at oppfølgingen av psykisk helse må inngå i riktig «format».

— Det må være psykolog som er klar over hele helsebildet ditt og alt det man går igjennom. Mye endrer seg både før og etter transplantasjon, og det kan være tøft å kjenne på at ting ikke blir akkurat som det en gang var. Enda tøffere kan det være å kjenne på vonde følelser og samtidig skulle være over seg av glede for at man har fått et nytt organ, erkjenner Olsen.

Fantastisk for noen, tøffere for andre

Som nyretransplantert må man være forberedt på endringer i sinnsstemning, mener Elena Wisth. Noen kan føle at personligheten blitt litt endret.

— Noen blir mer irritable, utålmodige og engstelige enn før, som kan være skremmende å oppleve. Det er flere som har sagt akkurat det. Man har forventninger til transplantasjon som kanskje ikke blir helt innfridde, mens det for andre igjen er helt fantastisk, sier hun.

Selv har hun har fått nyre fra levende donor. Dette kan for noen gi grobunn for takknemlighetsgjeld.

— Man kan få bekymringer for den levende donoren, og føle at man må passe ekstra på vedkommende. Kanskje får man skyldfølelse om det skjer noe med den personen, sier Elena.

Utredningsteamet bør være mer bevisst på psykisk helse

Kristian Heldal er overlege og seksjonsleder ved Seksjon for nyremedisin ved Rikshospitalets Avdeling for transplantasjonsmedisin. På spørsmål om hvilke tanker han har om at mange ønsker at tilbud om samtale med psykolog eller psykiatrisk sykepleier kan inngå i standardoppfølingen rundt transplantasjon, svarer han følgende:

— De fleste nyreavdelinger har organisert utredningen i et tverrfaglig samarbeid, der det minst inngår lege og sykepleier. I tillegg er samtale med sosionom en del av utredningen av både giver og mottaker. Vi tror ikke det bør være slik at alle potensielle givere og mottakere skal snakke med psykolog eller psykiatrisk sykepleier. Utredningsteamet kan nok med fordel være mer bevisste på at en del har et behov for slik kontakt. Man bør spørre direkte om det, uavhengig av hva som kommer frem under samtalene. Muligens kan det være fornuftig at man ved utredende sykehus knytter til seg en fast psykologisk ressurs, slik at vedkommende kan opparbeide seg kunnskap om hva transplantasjon og donasjon egentlig innebærer, sier Heldal.

Han viser til at transplanterte tilbys et mestringskurs mens de følges opp på Rikshospitalet, der det blant annet inngår samtaler om livet etter transplantasjon med en sykepleier som har erfaring med transplanterte pasienter.

Aktuelt med innlegg om psykisk helse

Spesialsykepleier Helene J. Haugland jobber ved Lærings- og mestringssenteret på Rikshospitalet med å arrangere disse Veien videre-kursene. Hun tenker at det kan være aktuelt å inkludere et innlegg med psykolog eller psykiatrisk sykepleier på disse kursene.

— Inntil vi finner en slik ressurs, vil vi tilstrebe å imøtekomme de behovene som kommer fram i de enkelte kursene. Gjennom å ta inn det psykiske aspektet ved transplantasjon i våre mestringsforedrag, ønsker vi å åpne for viktigheten av åpenhet rundt psykisk helse for organtransplanterte, sier hun.

Transplantasjon løser ikke alt 

Heldal tror at det nok er en del som tenker at transplantasjon er en «liten» operasjon og at livet blir mye enklere etterpå. Det er viktig at man også er informert om og har kunnskap om de potensielle negative sidene ved en transplantasjon, som legemiddelbivirkninger, infeksjoner, avstøtinger – og at transplantasjon ikke løser alle problemer.

Psykisk helse kan komme i andre rekke

Slik Torun Bjørgo ser det, er det fort gjort at den psykiske helsen blir oversett hos personer som plages med en annen grunnsykdom. Det er en stor problemstilling innenfor hele det somatiske helsevesenet, i hennes øyne.

— Jeg har heldigvis inntrykk av at dette er i ferd med å endre seg, blant annet ved at det i 2016 ble bestemt at alle barneavdelinger på sykehus skal ha tilgang på psykologisk kompetanse. Det har også blitt opprettet en egen spesialisering for psykologer som er rettet mot å jobbe med å styrke den psykiske helsen til mennesker med alvorlig somatisk sykdom. Jeg får inntrykk av at man har kommet lengst med å inkludere det psykiske helseperspektivet innenfor kreftbehandling, og jeg tror og håper at det kommer til å bli mye mer fokus på dette for alle pasientpopulasjoner i framtiden, sier Bjørgo.

Denne teksten ble opprinnelig publisert i LNT-nytt 4/2021.