Utredning av levende nyregiver

En levende nyregiver er i utgangspunktet en frisk person med god fysisk og mental helse, uten aktuell sykdom eller medisinbruk. For eldre givere vil det være «normalt» at man har noen tidligere eller aktuelle sykdommer. Alle givere vurderes individuelt.  

Giveren må ha en nær relasjon til den som trenger en nyre. Hen kan være forelder, søsken, barn, tante/onkel, fetter/kusine eller besteforelder. I tillegg kan ektefelle eller samboer gi nyre til sin partner. Inngiftede familiemedlemmer, samt nære venner kan også være nyregiver.

Juridisk sett er nedre aldersgrense 18 år, men det er ikke anbefalt å gi nyre før man er over 25 år. Det er ingen øvre aldersgrense – det handler bare om hvor frisk man er. Per 2025 var den eldste levende giveren i Norge 78 år ved donasjon.

Alle potensielle donorer skal få den gjeldende skriftlige versjon av brosjyren ”Til deg som er spurt om å gi en nyre og til deg som trenger nyretransplantasjon”

Noen sykdommer utelukker at man kan være giver. Eksempler på dette er:

• Diabetes
• Nyresykdom, for eksempel gjentatte nyresteiner eller andre sykdommer som kan ha innvirkning på nyrene
• Hjertesykdom
• De fleste kreftsykdommer
• Kroniske infeksjoner
• Ulikheter i blodgruppe mellom giver og mottaker kan også vanskeliggjøre eller utelukke donasjon

• Det går kort tid fra nyren tas ut av giver til den settes inn hos mottaker. Dermed kommer nyren raskere i gang etter transplantasjonen
• Man kan i større grad planlegge transplantasjonen
• Det gir en kortere og mer forutsigbar ventetid for mottakeren
• Nyre fra levende giver varer statistisk lengre enn nyre fra avdød giver

Ja, men det anbefales at man får de barna man ønsker seg før man gir nyre. Det er på grunn av noe økt risiko for komplikasjoner i svangerskapet, spesielt svangerskapsforgiftning. Se også avsnitt om «Langtidseffekter for givers helse».

Ved graviditet etter å ha gitt nyre følges man på vanlig måte, men giver må selv informere om at hun har donert en nyre på første svangerskapskontroll. Kreatinin og blodtrykk bør måles for å ha et utgangspunkt for videre oppfølging i svangerskapet.

Det er ønskelig at man utreder én om gangen. Det handler om ressurser i helsevesenet, men også om å sikre en ryddig, forutsigbar prosess for giveren. Første steg i utredningen er individuell informasjonssamtale med lege. Hvis det er flere mulige kandidater etter det, starter man med blodprøver for å finne ut om noen har match. Deretter går man i gang med en ordentlig utredning av én om gangen.

Før man meldes på transplantasjonslisten, skal det avklares om det finnes mulige levende givere. Dersom mottaker allerede er påmeldt transplantasjonslisten, meldes hen midlertidig av listen når:

1. Giveren har gitt grønt lys for å starte utredning, etter å ha fått god informasjon om prosessen
2. Åpenbare kontraindikasjoner som kreft og diabetes er utelukket hos den potensielle giveren
3. Vevstyping har vist at nyren passer til mottakeren

Man mister ikke ansiennitet i forbindelse med midlertidig utmelding av transplantasjonslisten – den tikker og går inntil to år.

Prosessen starter med at legen til den som er nyresyk snakker med pasienten om det er noen aktuelle givere, hvorpå pasienten kan foreslå aktuelle personer. Kanskje har den som er nyresyk snakket om situasjonen i familien, om dialyse og muligheten for å få bli transplantert med nyre fra avdød eller levende giver.

Dersom det er aktuelt for noen å være giver, er det pasientenes nyrelege som tar kontakt.

Det tilstrebes at den legen som vurderer deg som mulig nyregiver er en annen enn den som har behandlingsansvaret for den som er nyresyk. Ved mindre sykehus er ikke dette alltid mulig.

Dersom en potensiell giver ønsker å melde seg uten å snakke med den nyresyke først, kan man henvende seg til sykehuset som den nyresyke tilhører, og komme i kontakt med nyrelegen til denne personen.

Når det er klart at den potensielle giveren er motivert og det ikke foreligger åpenbar somatisk, psykisk eller sosial kontraindikasjon mot å gi nyre, foretas det blodtyping, vevstyping og en grundig medisinsk utredning.

En levende giver må igjennom følgende undersøkelser:

• Blod- og vevstyping
• Blodprøver for å kontrollere funksjonen i nyre, lever og andre viktige organer i kroppen
• Måling av høyde, vekt og blodtrykk
• Urinprøver
• Nyrer og urinveier blir spesielt undersøkt med røntgenbilder (CT)
• Røntgenbilde av lungene
• Nøyaktig måling av nyrefunksjonen
• EKG og eventuelt en belastningstest av hjertet for å vurdere hjertefunksjonen
• Spirometri (en test på hvordan lungene fungerer)
• Vurdering av fysioterapeut
• Kartlegging av sosiale og økonomiske forhold som har betydning for å gi et organ

Det å gi en nyre er en stor livshendelse som påvirker giveren, både kroppslig og mentalt. Da er det viktig å få god informasjon om risiko og hva det innebærer. Fagmiljøet er svært opptatt av at det skal være trygt å gi nyre. Man utsetter en frisk person for en stor operasjon som hen ikke trenger for sin egen del. Da er det viktig å være så sikker som mulig på at giveren vil tåle påkjenningen og ha et godt liv etterpå.

Utredningen bør kunne være komplett innen fire til seks måneder. Opplever giver at det drar ut i tid eller at det mangler informasjon, kan hen ta kontakt med sykehuset der utredningen skjer. Be om en oppsummerende samtale etter at alle undersøkelser er ferdig. Da kan man også spørre om når de tenker å sende inn opplysningene til Rikshospitalet.

Etter at alle tester er utført på utredningssykehuset, sammenfatter legen utredningen og sender søknad til Rikshospitalet, der de på et tverrfaglig møte (nyremøtet) behandler søknaden. Nyrelege, kirurg, immunolog, røntgenlege og transplantasjonskoordinerende sykepleier deltar.

Utredningssykehuset ber i søknaden om at man skal bli godkjent som giver, men Rikshospitalet gjør en selvstendig vurdering og tar den endelige avgjørelsen. Det er ikke uvanlig at de ber om tilleggsundersøkelser før de bestemmer seg.

To eller flere deltakende par kan inngå i nyreutvekslingen. Illustrasjon: LNT/Aksell. 

Har du en mulig levende giver med en nyre som ikke passer hos deg? Når man utreder pasienter for transplantasjon med levende giver, viser det seg at en tredjedel av giverne ikke har match med mottakeren. Det kan være fordi mottakeren har antistoffer mot giveren, eller at vevs- eller blodtypene er ulike.

Norge er med ScandiaTransplant Exchange Program, forkortet STEP. STEP er et nordisk program for utveksling av nyrer fra levende giver der donasjonen ikke kan skje direkte.

Hvordan fungerer STEP?
Dersom STEP er aktuelt, vil dere som par få en grundig informasjonssamtale før dere sier ja til å delta i STEP. Deretter blir data om vevstype og blodtype registrert i Scandiatransplantdatabasen på vanlig måte.

Mottakere som er innmeldt i STEP vil i ventetiden også bli påmeldt transplantasjonslisten for eventuelt å få nyre fra avdød giver (Scandiatransplant). Hvis din mottaker får tilbud en nyre via Scandiatransplant, vil du ikke lenger være med i STEP.

Giver-mottakerpar, som er innmeldt i STEP, vil delta i et systematisk søk ved hjelp av et dataprogram 4 ganger per år.

Dere vil i forkant av hvert systematiske søk bli kontaktet med informasjon om det aktuelle søket og dato for dette.

Giver-mottakerpar må ha akseptert at eventuelle operasjoner skjer i løpet av 3 måneder etter matchingen. Dersom giver-mottakerpar ikke har mulighet til å bli operert i løpet av det tidsrommet, står de over det aktuelle søket.

Nyreutvekslingen kan skje mellom to eller flere deltakende giver-mottakerpar. Hvis det blir treff i STEP, blir din mottaker midlertidig utmeldt av transplantasjonslisten for nyre fra avdød giver (Scandiatransplant). Alle involverte transplantasjonssentre gjør først en medisinsk vurdering om utvekslingen gjennom STEP er hensiktsmessig. Denne prosessen tar normalt 2-3 uker. Hvis tilbudet ikke aksepteres, blir din mottaker reinnmeldt i Scandiatransplant. Hvis tilbudet aksepteres, blir det tatt blodprøver og eventuelt andre undersøkelser for å verifisere at nyren kan brukes.

Når alle parter har akseptert nyreutvekslingen, blir transplantasjonen planlagt i løpet av en til to måneder. Både donasjon og transplantasjon foregår på vanlig måte på det transplantasjonssenteret som giver og mottaker tilhører. I Norge er det Rikshospitalet. Operasjonene av de ulike parene blir utført parallelt.

Giver-mottakerparenes identitet forblir anonyme for hverandre.