Gå til innholdet

Spør mer: 10. oktober er Verdensdagen for psykisk helse

Som alvorlig syk kan dagene bli preget av lite variasjoner, ensomhetsfølelse og rastløshet, skriver LNTBUs Angelica Braaten.

10. oktober 2020

Ved Angelica Braaten, fungerende nestleder i LNTBU - Landsforeningen for Nyrepasienter og Transplantertes Barn og Ungdom

10. oktober markeres Verdensdagen for psykisk helse. I tråd med dette annerledesåret er det noe mindre sosiale markeringer. Det har generelt vært mindre sosiale aktiviteter gjennom hele året, og mange kjenner på eller har kjent på hvor utfordrende det kan være å bli «stengt ute» fra det vanlige livet vi kjenner – som innebærer alt fra skole, jobb og møter mellom venner. Samtidig har mange av oss allerede vært igjennom noen generalprøver på denne situasjonen. Vi har hatt perioder der kroppen ikke har fungert slik at vi kan delta i den vanlige hverdagen. Noen av oss har vært nødt til å isolere oss eller være nøye med sosial avstand og grundig håndhygiene. Vi som går på immundempende medisiner må være ekstra påpasselig med ikke å få sykdommer som utfordrer et skjørt immunforsvar. For når vi blir syke, blir vi avskåret fra resten av samfunnet. Ja, sånn i tillegg til muligens å bli dødssyke. Men jeg vil snakke om den delen der vi blir avskåret fra «dere andre». For en ting er å være syk og føle seg dårlig. En annen ting er ikke å føle mestring, tilhørighet eller utvikling. Som alvorlig syk kan dagene bli preget av lite variasjoner, ensomhetsfølelse og rastløshet. Selv den mest positive personen kan slite med å holde på humøret og være positivt innstilt når man omtrent ikke orker mer enn å være sofasliter og køyeslave på tredje, kanskje fjerde måned.

«Det å slite psykisk i perioder er normalt, men halvparten av oss får eller har en psykisk diagnose i løpet av livet. Nettopp fordi det angår så mange, enten deg selv eller som pårørende, er det nødvendig at vi er klar over hva vi kan gjøre i hverdagen for å styrke oss, men også hvilke verktøy vi har for å møte psykiske utfordringer.» – Verdensdagen.no

Som unge og kronisk syke er det ofte vanskelig å se de tøffe periodene. Vi gjør ofte mye for å vise den friske siden av oss. Vi kan presse oss litt ekstra for å delta på sosiale aktiviteter, og akkurat når vi er ute, så ser vi jo ikke så gæli ut. Det kan dessverre øke avstanden mellom de med en kronisk sykdom og de som er funksjonsfriske.  Øker avstanden, kan også opplevelsen av ensomhet øke. Noen trekker seg mer og mer tilbake for seg selv. Vil helst ikke være til bry. Litt typisk norsk, sant? Da kan det være sånn at de rundt enten ikke tør å mase, eller så tenker de at vedkommende ikke har lyst til å være med mer.

Spør mer

Årets tema for Verdensdagen for psykisk helse er «Spør mer». Men, HVA skal man spørre om? Som coach har jeg lært at hvordan jeg stiller spørsmål betyr mer enn hva jeg spør om. Jeg har også lært meg å tørre å kjenne på magefølelsen når det er noe som skurrer og jeg bør spørre mer. Slik som når en venn som ofte er på sosiale medier plutselig har vært mindre aktiv og plutselig poster korte og kryptiske meldinger på sine sider som indikerer at hen ikke har det OK. Eller når en fremmed person som er med i samme gruppe som meg på Facebook plutselig skriver at hen snart ikke klarer å være syk mer. At det tærer på den psykiske helsen. Jeg kjenner jo i magen at det gir en liten klump. Et lite ubehag om at noe ikke stemmer.

Tidligere kunne jeg tenke at vedkommende sikkert hadde noen å snakke med, en som ville ta tak i dette. Eller så kunne jeg tenke at vi ikke er så nære at jeg burde «bry meg». Men jeg har lært meg å tenke at det er bedre at fem personer tar kontakt og spør hva det er som skjer i deres liv som gjør det så vanskelig nå, enn at ingen tar kontakt. For når en person har det så psykisk tøft at de begynner å snakke om at de ikke orker mer, så føler de seg alene. Den ensomheten vil bli bekreftet om ingen tar initiativ til i det minste å ta en prat.

Et enkelt spørsmål som «det ser ut som du ikke har det så greit nå, skal vi ta en prat om det?» eller «jeg blir bekymret nå, kan vi ta en prat?» kan være nok. Vi mennesker er flokkdyr og vi trenger jevnlig bekreftelse på at vi tilhører flokken. Når ensomhetsfølelsen blir sterk, kan det i noen tilfeller føre til selvmordstanker. Ikke alltid helt bevisst heller. Dette gjelder selvfølgelig ikke bare oss med kroniske sykdommer. Alle kan komme til et punkt der de føler seg alene og ensomme.

Nøl aldri med å søke hjelp.

Og husk: Spør mer. 

LNT

Telefon: 23 05 45 50 E-post: post@lnt.no Besøksadresse: Grenseveien 99 Kontonr.: 8230 06 01398