Covid-19 – den ubudne gjesten!
Nyre- og bukspyttkjerteltransplanterte Karianne fikk covid-19.
10.06.2021
«Jeg er lei meg for at jeg ikke har så gode nyheter til deg. Jeg hadde håpet at du ikke var rammet, men testen din var positiv.»
Av Karianne Viken, medlem i LNT-nytts redaksjonskomité
Stemmen i telefonen hørtes skyldbetynget ut.
Min største frykt det siste året hadde nå på en finurlig måte sneket seg inn i livet vårt. Jeg knakk sammen, jeg var overbevist om at dette ville jeg ikke overleve. Jeg så meg selv nok en gang kjempe for livet. Men jeg var mer redd denne gangen.
Med klump i halsen var det eneste jeg klarte å svare «Det går bra, det er ikke din feil. Er den hundre prosent sikker?»
Covid-19 hadde funnet meg.
Da pandemien kom til Norge, virket det i starten som noe fjernt som sikkert ikke ville berøre meg noe særlig, så lenge vi var forsiktige. Hovedtyngden av dem som var smittet hadde vært på ferie i utlandet. Dette skulle jeg klare å holde avstand til. Jeg følte på en slags kontroll.
Jeg skjønte raskt at dette viruset gjorde jeg lurt i å holde meg unna. På grunn av organtransplantasjon i 2009, nyre og bukspyttkjertel, må jeg gå på immundempende tabletter resten av livet slik at jeg ikke skal frastøte meg de «fremmede» organene. Dette gjorde at jeg havnet ganske høyt opp på listen i risikogruppen.
"Havner garantert i respirator"
De nye organene har fungert utmerket siden jeg ble transplantert, og jeg hadde derfor gått inn i mitt ellevte år med godt mot og en positiv holdning til livet! Tanken på at denne pandemien skulle kunne ødelegge dette ble tung. Jeg opplevde et følelsesmessig kaos. Jeg tenkte høyt at med min flaks kommer jeg garantert til å havne i respirator om jeg blir utsatt for denne smitten. Jeg ble mentalt sliten av all informasjon og ulike teorier. Mine egne tanker og alle andres meninger skapte angst for en til vanlig uredd person.
Risikogruppe, risikogruppe, risikogruppe!
Jeg ble provosert av dem som av ulike årsaker nektet å følge myndighetenes anbefalinger. Å sitte på sin høye hest og uttale seg om en situasjon som en hel verden prøver å forstå seg på, er hensynsløst. Ikke fordi det overhodet ikke kan være noe sannhet i det de prøver å formidle, men fordi de utsetter andre for en mulig fare. Det å ytre seg på Facebook eller i andre sosiale medier, skaper ytterligere frykt og redsel for allerede utsatte personer.
Det handlet kun om pandemien, overalt. Daglige oppdateringer på smittetall, dødsfall og alvorlighetsgrad fra både Norge og resten av verden. Risikogruppe, risikogruppe, risikogruppe!
Skulle virkelig et helt samfunn stenges ned bare for å sikre en allerede skrøpelig og svak gruppe mennesker? Det føltes som jeg ble plassert i en bås bestående av mindre viktige personer. Enkelte tenkte nok at det var OK å ofre risikogruppene som de mente allerede var på overtid. Det ble dessverre derfor en lettelse å få høre at også friske mennesker, unge som gamle, også kunne bli alvorlig syke.
Medisinkrise
Utenfor døren vanket fare, men jeg følte meg trygg i leiligheten vår. Her hadde jeg kontroll. Fram til jeg en søndag kveld ble jeg ringt opp av Norsk Medisinaldepot. Jeg ble opplyst om at det var tomt for de livsviktige medisinene som jeg må ta hver dag. Uten disse vil kroppen begynne å frastøte seg de nye organene mine etter kun tre, fire dager. I forståelig panikk hadde folk hamstret så mye de fikk lov til og nå var det tomt. Ingen hadde oversikt over tidspunkt for ny leveranse av de aktuelle medisinene. Mine nærmeste og jeg ble grepet av stundens alvor og satte alle krefter i sving. Etter utallige telefonsamtaler og uvurderlig hjelp fra uventet hold, klarte vi å spore opp et apotek som hadde gjemt unna to pakker med tabletter i tilfelle en eventuell krisesituasjon.
Jeg følte nå en ny redsel. Denne pandemien ville på en eller annen måte påvirke meg uavhengig av min egen varsomhet. Det var ikke lenger mulig å ha kontroll over situasjonen. Det gav meg også en større forståelse for hvilken enorm påvirkningskraft denne pandemien har. Det er lett å glemme hvordan denne krisen kan ramme individet på ulike nivåer. Noe det er viktig å vise respekt for, selv om man kanskje ikke forstår.
Jeg ble avhengig av at alle rundt meg tok pandemien like seriøst som meg. Det var i utgangspunktet ikke noe jeg verken kunne forlange eller stole blindt på. Gjennom alle år med sykdom, har jeg alltid gjort mitt beste for ikke å kreve ekstra oppmerksomhet eller sympati. Jeg ønsket ikke at andre skulle bli belastet med min situasjon. Da pandemien kom ble dette umulig.
Arbeidsgiveren til samboeren min, Trygve, var generøs og innvilget hjemmekontor fra første stund. Men Trygve har to voksne døtre som bor hos oss annenhver uke. Deres hverdag med skolegang, jobb og kjæreste ble nå en usikker faktor i min situasjon. Ikke fordi jeg ikke stolte på dem, men de kunne likevel risikere å dra med seg smitte hjem. Jentene var ubeskrivelig forståelsesfulle og villige til å finne løsninger. Ettersom det ikke var en aktuell løsning at jentene kunne flytte hjem til sin mamma i denne uvisse og ubestemte tidsperioden, ble situasjonen veldig komplisert. Det endte med at vi bestilte hotell og leilighet til jentene i ukene de skulle ha vært hos oss. Etter hvert løste vi kabalen ved å dra på hytta annen hver uke, slik at jentene kunne bo alene hjemme i leiligheten vår. Jeg så hvordan det slet på Trygve at vi måtte separere han og jentene over så lang tid. Heldigvis var kommunikasjonen god og alle gjorde sitt beste for å få det til å fungere.
Sjokket!
Stemmen begynte å svikte. Jeg hostet stygt, dypt og kraftig. Matlysten var heller ikke på topp. Jeg bestilte en hurtigtest på et testsenter søndag kveld. I løpet av en halvtime ringte de meg tilbake med det totalt nedslående resultatet. Jeg hadde testet positivt for covid-19.
Jeg knakk sammen, jeg skjønte ingen ting. Samtidig begynte Trygve å bli dårlig. Hvordan i all verden kunne dette skje oss? Vi som hadde vært så forsiktige! Vi kjente ikke til noen andre som hadde vært smittet eller syke, og nå viste prøven at også han var smittet. Vi hadde isolert oss mer enn de fleste og handlet kun mat i butikken en gang i uken, med munnbind og sprit, og annen hver uke bodde vi jo totalt alene på hytta.
Resultatet måtte være feil – vi var begge i sjokk! Jeg følte meg for frisk til å være smittet. Jeg var i bedre form enn jeg hadde sett for meg at jeg skulle være.
Vi ble oppringt av smittevernet og det var strenge instrukser som skulle følges. Nå ble det full isolasjon. Det merkelige var at jeg faktisk kjente en følelsesmessig lettelse. Nå var det myndighetene som satte opp reglene og bestemte, jeg behøvde ikke lenger bære ansvaret og skyldfølelse for vår isolasjon.
De første døgnene var det jeg som fulgte opp Trygve, målte feberen hans hver time og vekket ham gjennom natten. Det var merkelig og en absurd situasjon. Han som i utgangspunktet var en helt frisk mann var den som ble rammet hardest, med høy feber og vondt i hode og kropp.
Da han etter kun to døgn merket en betydelig forbedring, smalt det til for min del. Det var da det virkelig startet. Jeg fikk en forferdelig hoste som rev langt ned i lungene. Men det verste var kvalmen, den intense kvalmen. Kroppen var rastløs og energiløs på samme tid og jeg orket ingenting. Det var umulig å hvile, en ubehagelig kombinasjon av uro og utmattelse. Jeg klarte ikke å ligge i ro mer enn et par minutter før jeg måtte røre på meg. Hjernen var også stresset og jobbet på høygir. Jeg stablet meg på bena og gikk frem og tilbake mellom kjøkken og stue. Jeg brakk meg over vasken for å lindre kvalmen. Hosten og alle brekningene var så voldsomme at det gav meg tilslutt hemoroider og tendens til urinlekkasje. Systemet klarte ikke å fungere normalt. Kroppen kjempet på alle måter og jeg følte at situasjonen var alvorlig og utenfor min kontroll. Jeg måtte bevege meg for å forhindre blodpropp og fortetninger i lungene.
Hvordan går det med organene?
Jeg klarte ikke å få i meg noe føde, kun vann med isbiter gikk ned. Det kunne ta meg en hel time å få i meg alle medisinene mine, fordi jeg brakk meg så veldig.
Dagene var grusomme og jeg var engstelig for organene mine. Tryggheten lå i min kontakt med sykehuset. Jeg fikk veldig god oppfølging fra legen min der. Jeg sendte dem tilstandsrapport hver morgen, og i løpet av formiddagen ringte legen meg opp igjen for samtale.
Det var vanskelig for meg å vite hvor alvorlig syk jeg var, så denne oppfølgingen ble utrolig viktig. Fokus i samtalene var lungefunksjonen og allmenntilstanden. Fikk jeg i meg medisinene mine? Var jeg andpusten? Klarte jeg å få i meg noe næring og væske?
Etter 14 tøffe dager uten noen form for føde, ble det bestemt at det var nødvendig å legge meg inn. Jeg var så medtatt og svak, og samtidig så redd. Jeg var både dehydrert og underernært og behøvde kvalmestillende for å dempe brekningene. De koblet på intravenøs næring og jeg fikk blodfortynnende for å forhindre blodpropp.
Blodårene mine var helt «utørket», så de brukte nesten to timer på å få tatt alle de nødvendige blodprøvene. Det ble også tatt røntgen av lungene, som viste tegn til fortetninger. Så ble jeg trillet opp på et isolasjonsrom, et trangt rom hvor jeg verken fikk lov til å åpne vinduet eller døren.
Det hele var en surrealistisk opplevelse. Å bli fraktet forbi strenge sikkerhetsvakter og kontrollerte soner og videre til et undersøkelsesrom av en sykepleier i fullt verneutstyr. Alle var tildekket med masker og visir og personene ble til anonyme vesener. Utenfor isolasjonsrommet mitt kunne jeg se alt verneutstyret tas av og små glimt av ansiktene tre frem. Jeg ble overasket over at personer som jeg oppfattet som milde og vennlige sjeler kunne se ganske annerledes ut uten maske. Jeg merket at personalet var stresset og under stor belastning.
Til tross for merkelige forhold på sykehuset, følte jeg meg godt ivaretatt. De viste stor omsorg via berøring og stor forståelse for den skremmende opplevelsen jeg gikk igjennom. Det var rørende å oppleve deres uredde engasjement og innsats på bekostning av egen helse og sikkerhet.
Psykisk var det forferdelig å ligge i isolasjon. Rastløsheten tæret på meg fortsatt og jeg vandret frem og tilbake innesperret i dette lille, tette rommet. Jeg var helt avskjermet fra resten av verden, alene med mine egne tanker. Etter et par dager med undersøkelser og påfyll av væske og næring, fikk jeg etter eget ønske reise hjem igjen. Fysisk følte jeg meg bedre og undersøkelsene viste at det tross alt stod bra til med organene mine.
Hjemkomsten
Denne sykdommen var merkelig og skiftet karakter med raske svingninger. Jeg kunne en dag føle meg på bedringens vei, for så å plutselig få en ny nedtur. Den tøffeste dagen i sykdomsforløpet opplevde jeg etter sykehusoppholdet, men så snudde det.
Formen ble ganske raskt bedre, men jeg merket at lungene mine ikke fungerte som tidligere. Ved minste anstrengelse reagerte kroppen med voldsom pustebesvær. Det var vondt og skremmende og jeg fryktet konsekvensene. Jeg hadde hørt om såkalte koronalunger og forstod at det var det jeg hadde fått.
Gradvis fungerer lungene mine bedre nå og jeg trener dem opp med korte, små turer. Nylige røntgenbilder viser fortsatt fortetninger, men de har minsket i grad.
I dag føler jeg meg sterkere og friskere og koronaangsten har dempet seg noe. Om jeg har opparbeidet meg antistoffer er ennå usikkert, men jeg har likevel fått en større ro i sjelen. Det må nå gå tre måneder mellom sykdomsutbruddet og vaksinering, så jeg venter fortsatt på min dose. I mellomtiden må jeg fortsatt være forsiktig for å unngå ny smitte.
Jeg vil oppfordre til å vise større respekt og forståelse for folks forskjellige utgangspunkt og muligheter for håndtering av dagens situasjon og vår tids største utfordring.
Min erfaring viser igjen at omsorg og forståelse er livets viktigste ingredienser.