Gå til innholdet

Stiftelsen Organdonasjon 20 år

Det er 20 år siden Stiftelsen Organdonasjon så dagens lys – i mars 1997. Stiftelsen, som ble opprettet av en rekke pasientorganisasjoner, ble til som et svar på økende behov for organer i Norge. I løpet av disse årene har organdonasjon gått fra å være et ikke-tema, til noe de fleste nordmenn kjenner til, og majoriteten støtter.

06.04.2017

Fra Stiftelsen Organdonasjon:

Før 1997 var organdonasjon et ”ikke-tema”. Det var noe man ikke snakket om i det offentlige rom, det var bare noe man gjorde. Når organdonasjon var aktuelt, tok man dette opp med familien, på sykehuset, i det private rom. Transplantasjonsloven kom i 1973, og var banebrytende i den forstand at den antok alle som potensielle organgivere, og at organer kunne tas fra avdøde, hvis denne ikke var i mot. Pårørende måtte bekrefte dette, da helsepersonellet ikke hadde noen forutsetning for å kjenne avdødes ønske.

Som regel var kjennskap til hverandres syn på organdonasjon ukjent, da dette ikke var et tema man snakket om. Dette var kimen til etableringen av interesseorganisasjoner som ville fremme organdonasjon i det offentlige rom. Det var en skepsis blant helsepersonell om informasjon til befolkningen ville øke donasjonsraten, og enkelte mente slike tiltak ville redusere antall donasjoner.

Reklame for alvor

I 1997 ble Stiftelsen Organdonasjon etablert som en felles avsender for kampanjen utarbeidet under dugnadsprosjektet ”Reklame for alvor”. Flere husker i dag, 20 år etter, kampanjen ”Han har sin mors øyne, sin fars nese og nyrer fra en snill mann”. Med dette prosjektet ble organdonasjon brakt ut i det offentlige rom. Kampanjen oppfordret til å ta et standpunkt til organdonasjon, enten det var et ja eller nei. Frykten for at dette var et tema folk var negative til, viste seg å være ubegrunnet. Tilbakemeldingene fra publikum var nesten samtlige positive.

Temaet organdonasjon ble stadig mer omtalt i media, dette var en sak journalistene likte. Det var sterke historier på liv og død, og befolkningen ble stadig mer vant til temaet. I 2002 hevdet NRK at det var en trend blant unge mennesker å være opptatt av organdonasjon. Organdonasjon begynte å bli et tema ”alle” snakket om. Fokuset på organdonasjon, og støtten fra politisk hold, gjorde at Stiftelsen i 2003 ble en del av statsbudsjettet. Organdonasjon var nå blitt et offentlig anliggende.

Donorkort

Sammen med økt oppmerksomhet om temaet, ønsket også befolkningen et synlig bevis på sitt standpunkt, og i 2003 kom det første Donorkortet. Budskapet var klart; ta et standpunkt, fyll ut donorkortet og informer dine nærmeste. Slik fikk man både kommunisert oppfordringen til å ta stilling, i tillegg til ”samtalen”. Donorkort-brosjyren har siden lansering blitt trykket opp i over seks millioner eksemplarer.

Samtidig med økt engasjement, ble det viktig med god og utfyllende informasjon, samt korrigering av pressens vinklinger, som ofte kunne være både gale og spekulative, og et sterkt informasjonskontor vokste frem. Det ble utarbeidet en innholdsrik hjemmeside, og stiftelsen styrket sin posisjon som en viktig kunnskapsleverandør av temaet til befolkningen.

I 2009 utførte YouGove en undersøkelse som viste at folk var positive, men få hadde gjort noe med det. Etter vår kampanje viste resultatene en signifikant økning i de som hadde tatt stilling og informert sine nærmeste. Budskapet ble endret fra en oppfordring om å ta stilling til organdonasjon, enten du sier ja eller nei, til et klart budskap om å si ja, fylle ut donorkort og informere dine nærmeste.

Livet på vent

I 2011 ble dokumentaren ”Livet på vent” vist på TV2. Serien fulgte pasienter gjennom ventetid og til transplantasjon. Aldri før hadde temaet vært mer synlig, i befolkningen og helsevesenet, og nei-andelen var rekordlav. Dette var et klart bevis på at bred og god dekning av temaet, fører til at ikke bare befolkningen, men også helsepersonell, får en høy bevissthet og et sterkt engasjement. Et par år etter at serien var sendt, ble kommunikasjon glemt, og tallene falt tilbake til ”normalen”. Vi fikk imidlertid bekreftet at vi kan oppnå gode resultater, bare innsatsen er god nok.

Samtidig med ”Livet på vent”, lanserte stiftelsen donorkortet som applikasjon. Her deler man kortet med sine nærmeste og inviterer til en samtale. Denne formidlingsformen gjorde terskelen for å dele lavere, og i dag har nesten 250.000 nordmenn donorkort på mobilen sin.

Samtalen er viktig

På tross av gode kampanjer, en positiv befolkning og god tilgjengelig informasjon, var det liten endring å spore i andelen som sa ja til organdonasjon i en reell situasjon på sykehuset. En teori vokste seg stadig større; befolkningen er positiv, men de snakker ikke med noen om det. I 2014 ble strategien endret nok en gang. Samtalen fikk en stadig større plass i stiftelsens kommunikasjon. Oppfordringen var ”snakk om det”. Donorkortet er beviset på at samtalen er tatt.

Det er stadig en kamp om oppmerksomhet, folket blir bombardert av inntrykk og saker de skal engasjere seg i. Derfor må vårt budskap være tydelig og enkelt. Samtidig må det være en balanse mellom det enkle budskap og hva organdonasjon virkelig dreier seg om.

Si det – på tre sekunder

Vår kommunikasjon i dag bygger på dette: Det skal være enkelt å bli donor når du først har bestemt deg, samtidige med at de ekte historiene underbygger betydningen av å si ja. Derfor lanserte vi i fjor konseptet ”Si det for å bli det” og ”Skulle vært død”. I kampanjen ”Si det for å bli det” viser vi viktigheten av samtalen. Vi forutsetter at man sier ja, men man har ikke delt. Det tar faktisk kun 3 sekunder å si ”jeg er organdonor” til dine nærmeste. I tillegg var det viktig å tydeliggjøre betydningen av organdonasjon. Derfor viser vi historien til 3 transplanterte der de sier at ”jeg skulle vært død, heldigvis brukte noen 3 sekunder av livet sitt til å redde et annet – bare ved å si ”jeg er organdonor” til sine nærmeste.

Etter kampanjen viste tester foretatt av Ipsos MMI en signifikant økende andel som har kommunisert sitt standpunkt. Imidlertid ser vi en periode etter kampanjen at tall faller tilbake igjen. Dette viser hvor viktig det er at dette temaet til enhver tid er godt synlig.

Det positive aspektet

I Norge har vi alltid kommunisert organdonasjon på en god måte. Det er en trøst, og det redder liv. Andre lands kommunikasjon kan ofte være mer truende og tung. Vi har tro på at denne ”lette” tilnærmingen har skapt et godt klima for temaet i Norge. Vi er blant annet forskånet fra de etiske debatter som ofte forekommer i andre land. Noen vil si at det er uetisk å ikke fremme et budskap om valgfriheten til et ja eller nei. Vi mener det vil være uetisk å ikke fremme et ja og slik redde liv.

Mye har skjedd, mye må skje

De siste 20 årene har det skjedd svært mye i Norge, når det gjelder organdonasjon og -transplantasjon. I tillegg til alle de medisinske fremskrittene, som gjør at stadig flere kan transplanteres, og lever stadig lenger med sitt nye organ, har også folk blitt mer bevisste viktigheten av organdonasjon. Andelen positive øker. Men det gjør også ventelistene, som nærmest er blitt doblet det siste tiåret. Dette viser at vår jobb langt ifra er over, og at donasjonsratene ikke bare er avhengige av at befolkningen sier ja. En dag vil vi trolig kunne printe organer med stamceller, slik at ingen lenger dør på ventelistene. Men inntil vi er der, er det ditt JA, dyktig og motivert helsepersonell med adekvate ressurser, samt politikere som tør å satse – som redder liv.

Tusen takk!

Vi i Stiftelsen Organdonasjon ønsker å takke alle donorer, pårørende, pasientorganisasjoner, frivillige, ildsjeler, journalister, myndigheter, helsepersonell, fagmiljøet, samt alle de som har tatt et positivt standpunkt – for den enorme innsatsen som er blitt lagt ned for å redde liv gjennom organdonasjon. Så langt, har over 10.000 nordmenn fått et bedre liv, eller fått leve videre, takket være dere!

LNT

Telefon: 23 05 45 50 E-post: post@lnt.no Besøksadresse: Grenseveien 99 Kontonr.: 8230 06 01398