– En relativt heftig gave

Det tok over ti år fra Gunnar Gjørlihagen fikk diagnosen til han trengte en nyretransplantasjon. Nå bærer han konas nyre på høyre side og lever livet som om ingenting var skjedd.

Av: Silje Seterseter og Tine Viktoria Buberg

Vi skal over ti år tilbake i tid.
Gunnar Gjørlihagen er på vei til en helt normal rutinesjekk hos fastlegen. Han føler at det er greit å sjekke om alt er som det skal, selv om formen er tipp topp. Det gode humøret snur derimot kjapt når han får sjokkbeskjeden: stille sykdom. Han har høyt blodtrykk og kommer til å trenge en nyretransplantasjon.

– Det første som slo meg, var operasjonssal, blod og skalpeller overalt. Jeg er jo ikke vant til å traske rundt på et sykehus, så det kom som et sjokk. Det er en skummel situasjon å være i, så jeg reagerte med å ta avstand fra hele greia, forteller Gjørlihagen inne på en liten café på hjemstedet Strømmen.

Sommeren 2002 er sommeren som skulle snu Gunnars liv opp ned. Men det gjorde det ikke. Det tok nesten ti år før en transplantasjon ble nødvendig.

– Diagnosen kom tidlig, men altfor sent i tillegg. Men jeg klarte meg med mine egne nyrer i ti år, og det gikk seks-syv år før jeg merket at jeg ble dårligere og dårligere. Jeg ble sliten, trøtt og generelt uopplagt. Man skjønner at det er noe galt når man sover i tolv timer og fortsatt er trøtt, understreker han.

Perfekt match
I desember 2010 kom beskjeden om at han måtte begynne å forberede seg på en operasjon, åtte og et halvt år etter at diagnosen var på plass. Han hadde gått jevnlig til kontroller etter at han fikk diagnosen, og nå var det på tide at han tok stilling til sykdommen.

– Da sendte legen ut et brev til familien om at det var behov for en nyre, litt sånn «hint-hint». Det var litt ubehagelig stemning i heimen i starten, men det hjalp at vi hadde tid til å forberede oss godt på at det ville bli en operasjon. Kari, kona mi, meldte seg som donor med én gang – og det viste seg at hun var en perfekt match.

Dagene frem mot operasjonen gikk forholdsvis greit. 50-åringen jobbet fulltid helt til han ble 50 prosent sykemeldt et halvt år før operasjonen. Han mener at det hjalp ham å jobbe så lenge, slik at han ikke bare lå hjemme.

– Det var godt å treffe andre mennesker og være litt sosial, forteller Gjørlihagen.

Bank i bordet
Den store dagen kom – og 14. november 2011 ble både mann og kone innlagt på Rikshospitalet i Oslo. Han mener at det er bra at han fikk en «kortreist» nyre.

– Selv om det er veldig spesielt å ha nyren til kona mi, er jeg veldig glad for at jeg fikk en «fersk» nyre. Det gir litt bedre utsikter for fremtiden, med tanke på at jeg har bedre antatt levetid med en levende donor. Det er en relativt heftig gave å få fra noen man er glad i og jeg er evig takknemlig, forteller han, før han legger til at han er glad for at han slapp å gå rundt og vente på en telefon om at en nyre var klar.

Når det gjelder takknemlighetsgjeld, føler han ikke at det er noe problem. Den er egentlig ikke eksisterende i det hele tatt, og det hender at de spøker litt rundt med at han har en av hennes nyrer.

– I og med at vi er gift, føler jeg ikke at takknemlighetsgjeld er et tema i det hele tatt. Jeg forventet ikke at hun skulle donere en nyre til meg, jeg var bare veldig heldig i uhellet. Det er ingen selvfølge at hun skulle gjøre dette for meg, og jeg hadde respektert om hun ikke ville. Ikke ofte, men noen ganger kan hun si "Kan jeg få igjen nyra mi, eller?", så ler vi litt rundt hele greia.

Gjørlihagen er så heldig at nyretransplantasjonen ikke påvirker hverdagen hans i det hele tatt. Han banker i bordet mens han forteller at han har unngått bivirkningene. Selv om ekteparet har et helt spesielt bånd, er ikke det noe han tenker mye over.

– Jeg tror vi har fått en bedre hverdag, mye fordi vi ikke grubler så mye over hva vi har vært igjennom. Vi lever livet akkurat som vi gjorde det før operasjonen, og er ikke så opphengt i det. Bank i bordet.

En liten pris
Det var ikke før etter operasjonen at det gikk opp for Gjørlihagen hvor dårlig han faktisk hadde vært. En helt ny verden åpnet seg plutselig, og energien var tilbake.
– Når man sakte, men sikkert blir dårligere, er ikke det en så stor overgang. Jeg startet som helt frisk og endte helt utmattet, innen en tidsramme på over ti år. Men når jeg da ble frisk og tenkte tilbake på tiden som syk, tenkte jeg "Jøss, jeg var virkelig dårlig jeg!".

I dag er han frisk som en fisk. I jobben driver han med tunge løft - og han trener tre ganger i uken. Med tre nyrer kan han gjøre så mye som han vil. Medisiner skal han gå på resten av livet, men det er ikke noe som holder han nevneverdig nede.

– Det er viktig å følge legenes råd, da blir livet lettere normalt igjen. Når det gjelder medisinene er det en veldig liten pris å betale, og det ble fort en rutine, så det er ikke et problem. Alle begrensningene jeg har i livet, er på grunn av medisinene. Jeg kan blant annet ikke spise grapefrukt, stjernefrukt eller johannesurt, forteller han, og legger til at han ikke hadde hørt om johannesurt før operasjonen. Ikke et tungt tap, med andre ord.

Han kan ikke bedrive kampsport, men dette ser heller ikke ut som om er noe som plager ham. Når det gjelder alkohol, påpeker han at han godt kan ta seg en eller to enheter, uten at det gjør skade.

– Jeg kan godt ta meg en øl eller et vinglass i helgen. Legen sier at jeg kan drikke i moderate mengder, men det tror jeg en hvilken som helst lege ville sagt i hvilken som helst situasjon. Jeg kan i alle fall ikke se for meg at en lege vil si "Kjør på, drikk masse!", forteller han mens fingrene tripper lett på bordet.

Det er på tide å gi 50-åringen tilbake til Kari. Han avslutter med å si at han har planer om å ta godt vare på konas gave og at han ikke har endret synet på fremtiden - verken før eller etter operasjonen.